Det er rom for uenighet i scenekunstfeltet

Jeg er redaktør for et tidsskrift som blant annet gir plass til debatter i det norske scenekunstfeltet. Jeg vet at norske scenekunstnere kan være uenige. Akkurat nå er det allikevel mange som er enige om én ting: De vil ikke akseptere hets og trakassering.

Det er mulig jeg nå gjør meg skyldig i å være den typen kulturjournalist Anki Gerhardsen presenterer i innlegget sitt i Aftenposten 13. april: den rødvinsdrikkende og lojale. Jeg er nok også en av de teaterkritikerne Gerhardsen sikter til, når hun skriver at noen kritikere har reagert med harme. Men i denne sammenhengen skulle det egentlig bare mangle. Det har vært lite rødvinsdrikking i foajeene i det siste, men min lojalitet til kunstnerne som gjør det mulig for meg å utøve mitt yrke står fast når så mange av dem opplever trakassering for å utøve sitt. Jeg skal fortsette å skrive kritisk om arbeidene deres, men jeg skal også kjempe for deres rett til å lage kunst jeg ikke alltid kommer til å like.

I sitt innlegg kritiserer Gerhardsen Kulturrådets seminar 8. april for ikke å gi rom til uenigheter. Alle måtte være til stede med fullt navn, og chat-funksjonen var slått av. Innledningsvis i seminaret delte flere scenekunstnere sine erfaringer med å motta hets og trusler for sin virksomhet etter å ha blitt hengt ut på Sløseriombudsmannens Facebook-side. Det var mer enn 200 deltakere hele dagen. Den digitale formen gjør at man ikke ser sitt publikum på samme måten som om det hadde vært et fysisk seminar i Kulturrådets lokaler. De som delte sine fortellinger fortjente å få vite hvem som lyttet til dem.

Gerhardsen og jeg sitter trygt bak tastaturene og ordene våre. Kunstnerne som har opplevd hets er sårbare fordi de så ofte står alene uten en institusjon eller et kommunikasjonsapparat i ryggen. Scenekunstnere er utsatt fordi kunsten deres er basert i kropp og tilstedeværelse, men det kroppslige aspektet kan gjøre angrepene personlige. At en institusjon som Kulturrådet velger å være på kunstnernes parti, er ikke fordi de skal være støttekontakter for noen som ikke klarer seg selv, men fordi en institusjon som deler ut støtte til kunst også skal kunne stå for at støtten er nødvendig og fortjent og at de som mottar den skal slippe å bli trakassert i arbeidet sitt.

Norske scenekunstnere kan være uenige om mye, men det hersker stor enighet om betydningen av å arbeide sammen for å få bukt med hetsen. Å ta hetsen ut av ligningen er forflatende. Morten Traavik er ikke kunstfeltets fiende. Det er imidlertid noen som misliker prosjektet hans. De er uenige, noe det også var rom for på Kulturrådets seminar.

Denne saken handler imidlertid ikke om Traavik, den handler om arbeidsforhold for kunstnere. Det er heller ikke sånn at enighet om at hets er dumt kommer av at kulturjournalistikken er for mild eller for lojal. Det kommer av at hets er ubehagelig og noe de fleste ikke unner kollegene sine. Norsk teaterkritikk holder høy kvalitet, men den kan få bedre vilkår og mer plass. I dag er for eksempel dansekritikken nærmest fraværende i de store avisene. Særlig samtidsdans går under radaren i redaksjonene. Et større fokus på dansekunsten i pressen, ville økt kunnskapsnivået om kunstarten, og flere ville fått muligheten til å vite om den og oppsøke den. Når noe er mindre fremmed, er det også mindre aktuelt å latterliggjøre det. Her spiller pressen, kulturjournalistikken og kritikken en viktig rolle.